Kom ikke på en annen overskrift enn dette

Jeg har ikke skrevet så mye om skolen enda, noe som er ganske rart i grunn, men det har blitt så mange bildeinnlegg i det siste at det har liksom ikke vært helt plass.

Men altså, sist onsdag hadde jeg min første dag som elev på Atlanten videregående skole. Nå har jeg bare gått der i tre skoledager, så jeg har ikke helt klart å danne meg et bilde av skolen enda, men det jeg foreløpig har sett har kun vært positivt. Nå kan jo dette fort snu, men det tror/håper jeg ikke kommer til å hende.

Et stykke inn i sommerferien fikk jeg vite at jeg kom inn på Medier og kommunikasjon, noe som selvfølgelig var veldig positivt for meg og ble feiret med besøk av mormor og deilig is senere på dagen. At Medier og kommunikasjon skulle være førstevalget mitt på videregående er noe jeg har vært bestemt på lenge. Tanken på å begynne på en annen linje virket helt fjern for meg. Det var dette jeg ville, og etter et hardt siste år på NUS fikk jeg det som jeg ville. 

Jeg skjenner ikke så mange i klassen enda, men de virker som en veldig kjekk gjeng. Tror vi er en gjeng med veldig forskjellige sjeler, men samtidig veldig like pga. av vår felles interesse til mediafagene. Nå gleder jeg meg bare til vi blir bedre kjent så vi slipper den lille pinlige stillheten som dukker opp av og til.

Men i dag da så har jeg og mamma vært veldig flinke. Kl. 11.50, ja du leste rett, satte vi oss inn i bilen og raste avgårde til Kvernberget. Vell på toppen koste jeg meg med vann og Smash og hun med vann og plommer, forskjell på folk. Når vi skulle til å begynne på nedturen møtte vi ei venninne av mamma som fortalte om en annen vei ned. Denne var da tre ganger så lang. Eller kanskje ikke, men det føltes iallfall slik. Men med iPoden godt plantet i lomma og Bob Marley, The Wreckers, Third Eye Blind, Iron Maiden og noen andre godbiter på fult, klarte jeg å holde meg positiv, og jeg koste meg faktisk.

Mamma og koret hun er med i sang i et bryllup i går i Klubba, og siden jeg ikke kan huske å  ha vært der før ville hun vise meg dette stedet. Så etter Kvernberget bar det til Klubba. Der ble vi sittende på et berg med utsikt ut over det store blå havet. Vinden rusket oss i håret og livet var deilig. Vi ble sittende en stund og snakke om alt og ingenting. Etter denne deilige turen føler jeg meg helt opplada og kan nesten ikke vente til å ta fatt på det nye året.

Og så var vi på gravstedet og ryddet litt på en familiegrav.

Hva får deg til å lade opp batteriene?