ONLY HUMAN

Jo mer dagene går jo mer sikker blir jeg på at jeg ikke hører hjemme i Kr.Sund, eller Norge i det hele tatt. En småby er jeg iallefall sikker på at jeg ikke hører hjemme i. Jeg kan nesten ikke vente til den dagen kommer, der jeg forlater småbylivet for godt og reiser til et stort sted, med mulighetene og opplevelsene liggende på rad og rekke. Nye mennesker, nye lukter, nye inntrykk å ta innover seg. 

Da jeg kom hjem fra Divas/Dolls kvelden i kveld, som som alltid var veldig koselig, ble jeg sittende og snakke med pappa en stund. Først fortalte jeg at jeg tror jeg har utviklet kuldeallergi for huden min ble så tørr og begynte og klø med en gang jeg kom hjem til kalde Norge. Dette var for en knapp uke siden. Han mente det er på grunn av at huden min er blitt avhengig av fuktighetskremmer. Ingen vet hvem som kom først av høna og egget, men jeg vet hva som først av tørrheten og fuktighetskremmen når det gjelder huden min. Akkurat, tørrheten ja. Dessuten bruker jeg for øyeblikket en aloverabestående krem fra apoteket. Ikke noe tull altså. Uansett årstid, vær, temperatur og så videre, så er den snømannshvite huden min knusk tørr.

For det andre så er jeg en person som trenger variasjoner. Jeg blir fort lei saker. Dette gjelder alt fra klær, rommet mitt, mat, farger, enkelte personer, mye gjentatte farsér, dagligdagse vaner, vær og så videre, også videre. Det eneste jeg aldri blir lei og som nesten aldri trenger å utskiftes er musikken min. Av disse grunner blir jeg fort lei det samme gamle livet i denne lille småbyen, enda jeg nå har hatt en pause fra det i over tre uker. Jeg skjenner det allerede, og det er nesten uutholdelig å tenke på at det er over at halvt år til jeg drar til paradis igjen.

Men det er her jeg er stucked og her blir jeg i minst tre år til, med forhåpentligvis et amerikansk unntak på et år midt i. Jeg vet også at det blir en del feriereising de neste tre årene. London x2 med Divasen, Finnland med Divasen ++ og Egypt x?. Men ikke missforstå meg. Jeg er selvfølgelig veldig glad i mye av det jeg har her også. Familien, vennene, dansinga og den gode gamle Divas humoren som alltid blir dratt lengre enn langt vil alltid være kjært.

Jeg fortalte pappa også om mine pensjonist planer. De går ut på at med en gang jeg blir pensjonert så pakker jeg kofferten, uansett hvor jeg er i verden, og drar til et varmere og mer Elinesinhudvennelig sted, også kalt syden. Pappa mente jeg er ufornuftig som legger planer for så langt ut i livet. Han sa at ti år framover er mer enn nok. Han fikk meg til å tenke. Kanskje det er det jeg gjør. Kanskje jeg glemmer å leve i nuet og er alt for mye

 fokusert på framtiden. Dette gjorde meg litt redd, noe som var hovedårsaken til den nye voten min. Kanskje jeg blir nødt til å omprogrammere meg selv og begynne å leve mer nå, og ikke senere.

Nå tror jeg at jeg skal gå og pusse tennene og slenge meg ned i den alltid så trygge og gode senga mi og gruble over hva alle framtidsplanene mine egentlig gjør med meg. Er dette skadelig? Ved å prøve å planlegge framtiden, for å slippe å gå på store bommerter, gjør jeg kanskje det omvendte og ødelegger mye for meg selv?

Solnedgangen i ørkenen imellom Sharm el Sheikh og Kairo.